Et stort øde landskap er noe av det tristeste og såre jeg har lest på en god stund. Novellene er gjennomsyret av ensomhet og en slags desperasjon. I 1991 ble Askildsen tildelt Kritikerprisen for novellesamlingen, og det er lett å skjønne hvorfor. Språket er utrolig godt, og forfatteren er utrolig flink til å få frem de såre, ensomme, triste og til tider desperate følelsene man kan oppleve som menneske. Hver novelle brakte fram en ubehagelig følelse, som om at noe konstant var galt, og det at novellene er såpass korte, gjør at mystikken ikke forsvinner. De novellene jeg likte best var «Jeg er ikke sånn, jeg er ikke sånn», «Johannes' oppmuntrende begravelse» og «Et stort øde landskap». Gleder meg til å lese mer av Kjell Askildsen fremover!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar