The Host av Stephenie Meyer. Little, Brown and Company, 2008. - 619s.

Klikk på bildet for kilde.

Hva gjør du når planeten din blir invadert av en ukjent art? Hva gjør du når alt du kjenner til forandres? Hva gjør du når du mister kontroll over din egen kropp? Du kjemper, selvsagt.

Melanie Stryder har ikke lenger kontroll over sin egen kropp. Det er noen som har flyttet inn og tatt kontrollen fra henne. Men hun er der fortsatt, kjemper imot den fremmende som har okkupert hennes sinn, hennes hode, hennes vilje.

Wanderer, eller Wanda, er en sjel som har levd i over tusen menneskeår. Hun har opplevd flere planeter enn de fleste, selv til sjel å være er hun bereist. Men det er hennes første gang på jorden. Sjeler er i grunn vennlige og fredelige vesener - om man kan kalle dem for vesener i det hele tatt. De har ingen kropp, og ser ut som noe sølvaktig flytende noe. De er på sett og vis parasitter, og på grunn av deres opprinnelige selv kan de ikke leve uten et vertskropp. Og de mener at det de gjør, gjør de for vertskapets beste. Mennesker er i sjelenes øyne turbulente og voldelige skapninger, og etter at sjelene har tatt over Jorda er det ingen kriminalitet lengre, heller ingen ser rart på deg om du går inn i en butikk og tar med deg alt du føler for, men er du en sjel tar du selvfølgelig ikke med deg for mye; sjeler er ikke egoistiske. Sjeler er gode, sjeler stiller ikke spørsmålstegn ved en annen sjels motiv. Her vil alle hverandre vel.

Men det finnes fortsatt mennesker der ute. Mennesker som ser på sjelene som onde parasitter som vil utslette menneskeheten. Mennesker som lever i skjul og kjemper en skjult kamp mot okkupantene. Sjelene er for fredelige til å egentlig hate menneskene, de ser på det de gjør som hjelp - de vil redde den vakre jorda fra menneskenes ødeleggende vaner, men hos menneskene finnes det lite annet enn hat for sjelene. De er onde, og de har ødelagt Jorda, ødelagt deres hjem, tatt fra dem deres kjære. Men så skjer det som så ofte skjer i slike fortellinger: det finnes en, eller kanskje to skapninger der ute som er i stand til å endre noen få utvalgtes syn på ting. Noen som er unntaket som bekrefter regelen. Med sitt uselviske syn på verden endrer de folks oppfatning av den andre parten, til en viss grad. De skaper toleranse og aksept, til tross for at de selv egentlig er fienden.

The Host er lik Twilight på noen måter. Det oppstår kjærlighetstriangler, eller skal jeg si firkanter, og det er alltids noen som er skeptiske til den nye fremmede og det oppstår konflikter som fører til at Wanda (som er like selvoppofrende som Bella Swan) må ta skjebnesvangre valg, og alle protesterer og så videre. Likevel er The Host noen hakk bedre skrevet enn Twilight-sagaen. Språket er noe bedre, og dette har uten tvil noe med at Stephenie Meyer har hatt litt mer øving siden hun skrev Twilight. Selv Breaking Dawn er jo bedre skrevet enn Twilight. Men også her overvinner kjærligheten alt. Det umulige blir mulig, og selv om The Host skal være en bok for voksne vil jeg egentlig plassere den i ungdomsavdelingen. Jeg vet ikke om historien egentlig er givende nok, om språket er bra nok til å egentlig regne det som en bok for voksne. Eller om det evige kjærlighetstemaet blir for simpelt og kjedelig. Likevel, jeg likte boka, men så har jo jeg alltid vært en sucker for science fiction og fantasy.

Appelsinpiken / Jostein Gaarder. Aschehoug, 2003. - 175s.

Siden jeg sto opp i dag har Hubble-teleskopet gått rundt jorden 2,5 ganger. Med andre ord har jeg ikke vært våken særlig lenge, men det er likevel utrolig å tenke på at på den tiden jeg har brukt på smålige ting, ubetydelige ting har Hubble-teleskopet reist nesten tre ganger rundt jorda. Hvis jeg var i stand til å bevege meg 7500 m/s ville kanskje jeg også ha fått gjort en hel del. Men min snittfart er vel nærmere 1 m/s på mitt tregeste, kanskje 2-4 m/s hvis jeg går veldig raskt. Utrolig hvor ubetydelig man kan føle seg. Likevel er det vi mennesker som har sendt teleskopet ut i det store verdensrommet, og det for hele 23 år siden.

Georg har nettopp fylt femten da han mottar et brev fra sin avdøde far. En far som døde for 11 år siden, som Georg knapt kan huske. Hvordan det er å motta et brev fra noen som ikke eksisterer lengre, kan man bare forestille seg. Er det verst å ha fått muligheten til å kjenne personen som er død, eller er det verre når man ikke husker personen, eller aldri fikk mulighet til å bli kjent?

Georg virker som en veldig reflektert ung mann. Kanskje til og med litt veslevoksen, men dette er en roman, så jeg velger å overse de til tider utypiske tankene hans. Tanker som egentlig ikke burde svirre rundt i hodet på en femtenåring. Ikke fordi de er spesielt grusomme eller feil, men fordi de virker malplassert - som om det er noe en voksen mann ville ha tenkt. Ja, som det er noe Gaarder selv ville ha tenkt. Det jeg prøver å si er vel at Georg til tider virker lite troverdig, men hva vet jeg? Kanskje er det bare jeg som undervurderer alle femtenåringer der ute. Kanskje er det mitt femtenårige selv jeg undervurderer. Kanskje er det mitt tjue-noe-årige selv jeg undervurderer.

Men så var det dette brevet. Brevet fra Georgs avdøde far, Jan Olav. Det fortelles om en mystisk Appelsinpike med ekornfjes, som bærer rundt på en papirpose fylt til randen med appelsiner. Hvor skal hun med alle appelsinene? Hvem er hun? Planlegger hun en ekspedisjon til Grønnland? Er alle appelsinene til barna i barnehagen hun jobber i? Eller er appelsinene til den unge datteren og den muskuløse barnefaren som nettopp har blitt uteksaminert fra BI? Og hvordan i alle dager vet hun hva Jan Olav heter?

Samtidig som Appelsinpiken er en veldig trist bok, er den også utrolig fin. Litt øm på en måte, og den beveger seg inn på et veldig vanskelig tema; døden, og ikke minst hvor kort livet egentlig er, sett i det store bildet. Men kjærligheten står også i sentrum, og nesten overskygger det vonde. Jeg husker da jeg leste denne boka for år og dag siden. Det er en veldig lettlest bok, samtidig er den utrolig godt skrevet, så jeg slukte den på en ettermiddag - akkurat som jeg gjorde idag. Eneste forskjellen er vel at jeg den gangen for lenge siden var i målgruppen for boka, mens jeg nå har trådd litt ut av sirkelen. Poenget er: uansett om du er 15, 25 eller 45 så tviler jeg ikke på at Appelsinpiken er en fantastisk leseropplevelse. Spesielt hvis du fra før av er veldig glad i Jostein Gaarder.

Og om en halv time har Hubble-teleskopet reist 3,1 ganger rundt jorda. Hjelp.

Her kommer vinteren

en. Frost på bakken, kanskje til og med litt snø, eller mye. Det er kanskje bare midt-oktober enda, men likevel har kong Vinter kommet på besøk mange steder. En del av meg liker vinteren veldig godt, og ønsker han velkommen med åpne armer. Det blir jo strengt tatt ingen jul uten dalende snøfnugg utenfor vinduet. Det er godt å kunne pakke seg inn i lange strikkeskjerf, tykke vinterjakker og ha tunge, varme sko på føttene. Joda, det er til en viss grad slitsomt å måtte gå rundt som en klump av klær og menneskekropp, men samtidig er det veldig ... fint. Spesielt hvis du ønsker å gjemme deg bort.

to. Vinteren er ustabil. Snø kan komme og gå, slaps blir til is som dekkes med snø igjen, så går det tilbake til slaps. Slaps og glattis er noe av det verste med vinteren. Men vi er jo vant til det. Vi kommer oss gjennom det denne gangen også.

tre. Jeg har kjøpt meg nye vintersko. Eller, de er hvertfall på vei i posten. Jeg har egentlig et par sko fra før, men den materialistiske siden i meg tenkte at det kunne være greit å ha et par til. Kanskje blir det lettere å ikke bruke tøysko midt i januar hvis man har flere vintersko å variere mellom.

fire. Følelsen av melankoli vil ikke forsvinne. Jeg er fortapt i et univers som ikke er mitt, og i det universet som tilhører meg føler jeg meg utilpass. Det som er ekkelt er at jeg ikke har noen jeg kan snakke med det om. Derfor er det så bra at man kan late som. Man kan finne ting som gjør at man føler seg nærmere det universet man ønsker å være i. Jeg skulle ønske jeg gjorde meg ferdig med dette for lenge siden. Jeg trodde jeg var ferdig med det, men det returnerte likevel. Merkelig nok føler jeg meg .. flau. Og veldig, veldig tom.