Dette er noe jeg har hatt lyst til lenge, men som jeg ikke har kommet ordentlig i gang med før nå: å lese Marcel Prousts hovedverk, På sporet av den tapte tid. Et verk kjent for sine lange, kronglete, dvelende setninger. Jeg var usikker på om jeg kom til å like stilen hans og orke å lese de 491 sidene det første bindet består av. Bare 20 sider ut i boka forsto jeg at dette var noe jeg kom til å kose meg med. Prousts øye for de små, fine tingene; grener som stikker inn gjennom vinduer, dyppe kaker i te, å se på mennesker som spaserer forbi utenfor vinduet ditt. Humoren, beskrivelsene av menneskene rundt ham, språket, ja egentlig alt likte jeg. Det er ikke pompøst, bare vakkert å lese.
Det tok meg nesten en måned å komme gjennom det første bindet. Klart det tar litt tid å lese en bok på nesten 500 sider som knapt har et eneste avsnitt, og i kombinasjon med livet forøvrig, tar slikt tid. Jeg er glad for at det tok så lang tid, jeg tror det var nødvendig for meg å bruke litt tid på å lese Veien til Swann, at det gjorde leseopplevelsen lettere og bedre. At jeg fikk mer ut av boka. Selv om jeg likte mesteparten, så var deler av Swanns kjærlighet litt langdryge. Odette fremstår ikke akkurat sympatisk eller empatisk, og selv om det sikkert var en del av datidens skikk og etikette, fremstår kjærlighetshistorien deres noe trasig og ufruktbar.
… erindringen om et bestemt bilde er i virkeligheten bare savnet av et bestemt øyeblikk; og husene, veiene, avenyene – også de er flyktige, som årene.
s. 484
Nå gleder jeg meg til å fortsette på reisen med Proust.