Jess, da har jeg lest den mye omtalte
Hulebjørnens klan! Etter å ha lest kommentarene på
bloggen til Siri om boka, så hadde jeg forventet litt mer vissvass enn det jeg synes jeg fikk. Kanskje det kommer senere i serien, hvem vet. Men det skal nevnes at det er både vold, voldtekt og gudene vet hva i denne boka, så det er mye å ta tak i. Og alt er selvfølgelig ikke hyggelig lesning.
Cro-Magnon-jenta Ayla vokser opp hos neandertalere, Hulebjørnens klan, etter at hennes egen familie omkommer i et jordskjelv. Hulebjørnens klan bruker tegnspråk og lyder for å kommunisere, og Ayla er på mange måter mye mer avansert og intelligent enn adoptivklanen – noe som kommer tydelig frem i boka. Det er et mannsdominert samfunn, hvor kvinnene undertrykkes og må adlyde enhver manns befaling. I disse feministtider er dette til tider irriterende lesning, men det var vel sånn det var på den tiden ……
Forskjellen mellom mann og kvinne gjør at Ayla ofte havner i trøbbel. Hennes instinkt sier ikke at hun skal føye seg for mannen og hans befalinger. Selvsagt er det menn hun respekterer, men hvorfor skal ikke hun kunne gjøre det samme som mannfolkene i klanen? Ayla lærer seg etterhvert å kontrollere sine egne instinkter og formes mer etter klanens kvinnestandard. Hun lærer å følge reglene, men hun blir riktignok aldri helt temmet.
Aylas måte å oppføre seg på sjokkerer enkelte, mens andre blir provosert. Broud, som er sønnen til klanens leder Brun (eller sønnen til hans make), er en av de som virkelig burde ta anger management classes. Makan til tufs. Hadde det eksistert bråkete biler på neandertalernes tid, hadde Brouds bil vært den mest bråkete bilen på hele jorda. Til tross for et par sammenstøt mellom Broud og Ayla, er livet i klanen ganske så fredelig. Ritualer, totemer, urtemedisin og mangel på seksualundervisning preger hverdagen.
Jeg kunne ha skrevet mye mer om handlingen i
Hulebjørnens klan, det er tross alt en bok på 541 sider, så det er nok å ta av. Jeg ble overrasket over hvor godt den var skrevet. Den norske oversettelsen stusset jeg av og til litt over, men synes generelt Jean M. Auel skriver godt. Det jeg lurer på, er hvor mye av det som nevnes om neandertalerne som er fakta og hva som er oppspinn. Selvsagt kan man ikke vite alt om hvordan mennesker levde for flere titusen år siden, men ut i fra det jeg har forstått så er Auel ingen nybegynner innenfor antropologi, så noe er vel hentet fra ledende teorier om emnet. Jaja, samme kan det være. Nå skal jeg reservere
Hestenes dal på biblioteket!
Aschehoug, 2011 (1980), 541s.
Kilde: Lånt på biblioteket. Kryss på: Ingen lister. 3/5 stjerner på Goodreads.