Noe av det beste jeg har lest på lenge. Har kost meg sånn med å lese. Lest langsomt, tygget på hvert ord. I begynelsen lurte jeg på om dette i det hele tatt var noe for meg. Det gikk tregt, men så endelig falt en brikke på plass og alt ble ulidelig spennende, vondt og vakkert.
En navnløs kvinne befinner seg alene på en jakthytte i alpene. En dag dukker Veggen opp, usynlig og ugjennomtrengelig. Utenfor Veggen er alle tilsynelatende døde. Hun er fanget og må klare seg selv. Vår kvinne arbeider hardt for å ikke miste motivasjon, hun klamrer seg til håpet og viljen til å leve. Sammen med en hund, noen katter, ei ku og en okse skaper hun et slags liv. Et liv som i stor grad handler om å fortsette, ikke gi seg.
Dette er en dystopisk og litt sci-fi-aktig historie. Jeg trodde ikke boka skulle fenge så voldsomt som den gjorde. Det er vondt å lese om alt hun går gjennom. Vondt å tenke på alt som er borte. Hjerteskjærende. Samtidig hintes det til noe mindre hyggelig, og akkurat det ga meg frysninger mens jeg leste. Språket er godt og jeg liker godt måten Marlen Haushofer forteller på.
