Stoisk uro og andre filosofiske smular / Agnes Ravatn. 2018. - 121 s.

Jeg blir alltid nysgjerrig når Agnes Ravatn gir ut ny bok. Etter å ha lest meg gjennom store deler (om ikke alt?) hun har gitt ut av bøker, har hun funnet seg en ganske trygg plass blant mine favoritter i norsk samtidslitteratur. Hun skriver vittig, er ofte spot on i sine observasjoner og Fugletribunalet satte en støkk i de aller fleste. Selv fire år etter jeg leste den, husker jeg stemninga godt. 

Filosofi kan være litt utfordrende å lese om. Stort sett liker jeg å lese om filosofi, spesielt hvis stoffet blir presentert på en tilgjengelig måte som folk flest forstår. Det greier Ravatn fint, synes jeg. Hun er som vanlig vittig og morsom i sine observasjoner, og det er et interessant eksperiment å se hvordan de ulike filosofiene fungerer i praksis (ofte ikke særlig bra). Stoisk uro ble likevel ikke en topp leseopplevelse for meg. Det er en grei bok, med en fin samling tekster, men jeg likte den ikke like godt som det jeg har lest av henne tidligere. Det som plager meg litt er at selv om tekstene er nye for meg, så er de ikke nye for verden. Flere av bøkene hennes er satt sammen av tekster hun opprinnelig skrev for Dag og Tid, og selv om jeg er glad for at det blir gjort i de fleste tilfeller (ellers ville jeg ikke fått muligheten til å lese det), så stusser jeg litt på hvorfor det gjøres om og om igjen. Har hun ikke noe nyere å komme med i en 2018-utgivelse enn en samling tekster hun skrev for flere år siden? Det har fungert tidligere, men Stoisk uro synes jeg ble litt tynn. Jeg har mine tvil om at en mindre etablert forfatter enn Ravatn ville kommet unna med dette, men jeg kan selvfølgelig ta feil. Og siden jeg ikke vet om noen andre enn meg selv som har kommentert dette, så virker jeg ganske alene om den tanken. Boka er jo ikke dårlig, Ravatn skriver godt og viser nok engang at hun kan skrive.

Andre bøker av Ravatn omtalt på bloggen:

Stillstand.
Folkelesnad.
Verda er ein skandale.

Venusdeltaet / Anais Nin. 1977. - 278 s.

Sukk ... dette er årets første bok som fikk kun en stjerne i rating på Goodreads. Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg ga en bok en stjerne. Det føles ganske brutalt, men hvis man ikke kan gi en stjerne til en bok man lider seg gjennom og ikke likte i det hele tatt, når kan man gjøre det da? Vel, Venusdeltaet var en eneste stor skuffelse og jeg håper det andre Anais Nin har skrevet er flere hakk bedre enn dette.

Venusdeltaet er en samling med erotiske noveller Anais Nin skrev på oppdrag fra en ukjent kjøper. Det er historier med pedofili, nekrofili og what not.  Nå skal ikke jeg være fryktelig prippen, men altså, hjelpes meg. Det er ganske drøye saker til tider og det er også grenser for hvor "fint" det er å lese om sånt. Litt morsomt er det jo at hun var så frittalende på den tiden hun skrev novellene (tror det var på 30- eller 40-tallet). Riktignok var ikke tanken å publisere novellene noe sted, såvidt jeg har forstått, så kanskje hjalp det henne i diktningen. Kanskje var det oppdragsgiveren som kom med ønsker. Hvem vet.

Det jeg vet er at jeg ikke likte Venusdeltaet i det hele tatt. Det er noe av det verste jeg har lest på lenge, utrolig kjedelig, overdrevet og drøyt. Sistnevnte er vel poenget også. Kan se for meg at Anais Nin til tider hadde gøy med skrivingen. Venusdeltaet er akkurat det den gir seg ut for å være: erotiske noveller, og liker du ikke å lese slike ting, så styr unna. 

The Godfather / Mario Puzo. 1969. - 608 s.

Hvem skulle tro at å lese om italiensk mafia i New York skulle være så underholdende? Don Corleone er jo på ingen måte feilfri og perfekt, men han er rettferdig i sine avgjørelser og behandling av folk. Han er trofast, forventer lojalitet tilbake og forventer at tjeneste han gjør for folk, gjengjeldes på et eller annet tidspunkt. Du sier ikke nei til the Don. Dessuten er han intelligent og vet hva som er riktig å gjøre i de fleste situasjoner. Han er høyt respektert, men verdenen han lever i er likevel ganske skjør. Spesielt vil hvem som tar over hans virksomhet være viktig og avgjørende for Corleone-familiens skjebne og makt i New York. To av sønnene er mer eller mindre avskrevet, den tredje har selv ingen interesse av å ta over. Det er rart hvordan man til tross for drap og alskens kriminelle handlinger, sympatiserer og heier på Don Corleone. Det er jo virkelig brutalt til tider. The Godfather er boka for deg som liker å lese om antihelter, drap og maktkamp. Eller, du trenger ikke å like å lese om det i utgangspunktet, kanskje finner du boka underholdende likevel.

Når det er sagt, så er ikke språket det aller beste. Det er en underholdende bok, enkel å henge med på. Men språket kunne hatt godt av litt mer variasjon. Tross for det, synes jeg ikke det ødelegger leseopplevelsen, og det er noe man venner seg til etterhvert. Ofte er det godt at bøker ikke er skrevet med et så komplisert språk, det gjør de mer tilgjengelige på et vis. Lesingen flyter avgårde uten at det krever så alt for mye av leseren. Men; dette er ikke det samme som å si at en bok er simpel og lite gjennomtenkt!

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake / Naja Marie Aidt. 2017. - 156 s.

En vond og sår bok om det å miste et barn. Mange har latt seg berøre av boka, jeg er intet unntak, men for meg blir måten boka er skrevet på «feil». Det vil si, jeg sliter ofte med å komme inn i tekster som har mye brudd og består av mange små tekster. Det kan kanskje være et effektivt virkemiddel for å uttrykke sorg, men det funket ikke for meg. Noen har også pekt på at den er noe akademisk, med mange referanser, og at det kan gjøre den noe utilgjengelig for enkelte. Jeg tror ikke det er årsaken til at jeg ikke likte den, jeg har i grunn ingen problemer når folk siterer eller referer til andres verker på den måten. Heller tvert i mot, det gir meg ofte flere titler å legge til på leselista og jeg synes det er en interessant og fin måte å oppdage nye forfattere og verker på. Men alt i alt, en helt grei bok og jeg skjønner at folk lar seg berøre. Det er tidvis veldig vondt å lese.

Cinder / Marissa Meyer. 2012. - 387 s.

Dette er den typen fantasy jeg virkelig liker å lese. Språket er enkelt, men ikke simpelt. Hovedfokus ligger i det å fortelle historien, ikke å overvelde med store ord, poetisk språk og så videre. Plottet er noe forutsigbart, men siden dette er en YA-bok, gjør det meg aboslutt ingenting. Jeg liker også historien, jeg finner den original og interessant. En kvinnelig kyborg som jobber som mekaniker, ikke ønsket av noen, blir venner med en prins. En teknologisk Askepott, ond stemor og hele pakka, men uten de alt for store kjærlighetsklisjèene som ofte preger slike bøker. Ser frem til å lese videre i serien! 

En sjelden gang

I høst hørte jeg på Spillerom i P2 hvor Ingeborg Oktober var gjest. Hun ga ut sitt andre album, Skjømmingsboka, i høst og det er et av de fineste albumene jeg har hørt på lenge. Det er mye rart som spilles i Spillerom, men det lønner seg ofte å høre på. Av og til finner (hører) man gull. For meg er dette kanskje litt typisk høstmusikk, men i går fant jeg frem albumet igjen og fikk lyst til å dele det med dere. Det minner meg på at jeg må få skaffet meg dette i fysisk format også!

The Lady and the Little Fox Fur / Violette Leduc. 1965. - 188 s.

En fattig, ensom gammel dame bor alene i en leilighet i Paris. I hennes verden kan objekter og ting snakke og de er høyst levende. De har personligheter, og er på sett og vis hennes eneste venner. Tilværelsen hennes er sentrert rundt det å skaffe penger til mat, og hun sørger over tingene hun har måttet selge til pantelåneren. En dag finner hun en liten revepels. Først er hun villig til å selge pelsen, men det er ingen å selge til. I alle andres øyne er ikke pelsen verdt ett eneste øre. Men i hennes, er den verdt alt. Det er en hjerteskjærende historie uten å være for hjerteskjærende. Leduc forteller historien uten for mye sentimentalitet og med et vakkert språk. Litt utfordrende å henge med i begynnelsen, men det går seg til. 

Candide - eller Optimismen / Voltaire. 1759. - 178 s.

Voltaires penn løper og ler.

                                            - Anatole France

Sitatet over oppsummerer Candide godt. Jeg får assosiasjoner til Don Quijote og hans vrangforestillinger, samtidig er bøkene ganske forskjellige. Til tross for at han gjennomgår de hardeste prøvelser, nesten blir henrettet og what not, mener Candide at han bor i en fantastisk verden, den beste som finnes. Vi snakker voldtekt, henrettelser, tyveri, det er mye grusomt som skjer i Candide og med Candide og menneskene rundt ham. Tonen er lett, alt fortelles som om det skulle vært hverdagskost (og på en måte er det jo det). Ingen reagerer nevneverdig på at kvinner blir voldtatt, og når Candide selv utsettes for de forferdeligste ting, sier han jaja og går videre med livet. Det er ganske absurd og underholdende å lese.

The Kick Inside

Litt Kate Bush tidlig en mandags morgen.

Boktanker #15

På torsdag kom det frem at en poet har brukt andres setninger og linjer i sine egne diktsamlinger. Jeg kjenner til poeten godt, etter å ha fulgt vedkommende på instagram i en del år og jeg har også lest den første diktsamlingen. Plagiat er en ganske alvorlig anklage, og jeg ble satt ut da jeg først leste om det og forsto hvem poeten var. Det kjennes nesten personlig, ikke fordi vedkommende skylder meg noe som privatperson, men som leser - og følger på instagram - har jeg brukt tid på å lese og å skrive om den ene diktsamlingen jeg har lest, følge med og heie på. Man føler seg kanskje litt lurt, selv om det ikke er snakk om at hele diktsamlinger er plagiert. Likevel lurer jeg jo på hvordan slikt kan skje. Jeg har valgt å utelate navnet på poeten, jeg er virkelig ikke ute etter å ta noen, men mer nysgjerrig på å høre hva dere tenker. Er det greit å låne andres diktning på denne måten? Hvor går grensa? Hvordan skal man i så fall sitere og skrive referansene? Og hva slags ansvar har forlaget i en slik sak?