Jeg blir alltid nysgjerrig når Agnes Ravatn gir ut ny bok. Etter å ha lest meg gjennom store deler (om ikke alt?) hun har gitt ut av bøker, har hun funnet seg en ganske trygg plass blant mine favoritter i norsk samtidslitteratur. Hun skriver vittig, er ofte spot on i sine observasjoner og Fugletribunalet satte en støkk i de aller fleste. Selv fire år etter jeg leste den, husker jeg stemninga godt.
Filosofi kan være litt utfordrende å lese om. Stort sett liker jeg å lese om filosofi, spesielt hvis stoffet blir presentert på en tilgjengelig måte som folk flest forstår. Det greier Ravatn fint, synes jeg. Hun er som vanlig vittig og morsom i sine observasjoner, og det er et interessant eksperiment å se hvordan de ulike filosofiene fungerer i praksis (ofte ikke særlig bra). Stoisk uro ble likevel ikke en topp leseopplevelse for meg. Det er en grei bok, med en fin samling tekster, men jeg likte den ikke like godt som det jeg har lest av henne tidligere. Det som plager meg litt er at selv om tekstene er nye for meg, så er de ikke nye for verden. Flere av bøkene hennes er satt sammen av tekster hun opprinnelig skrev for Dag og Tid, og selv om jeg er glad for at det blir gjort i de fleste tilfeller (ellers ville jeg ikke fått muligheten til å lese det), så stusser jeg litt på hvorfor det gjøres om og om igjen. Har hun ikke noe nyere å komme med i en 2018-utgivelse enn en samling tekster hun skrev for flere år siden? Det har fungert tidligere, men Stoisk uro synes jeg ble litt tynn. Jeg har mine tvil om at en mindre etablert forfatter enn Ravatn ville kommet unna med dette, men jeg kan selvfølgelig ta feil. Og siden jeg ikke vet om noen andre enn meg selv som har kommentert dette, så virker jeg ganske alene om den tanken. Boka er jo ikke dårlig, Ravatn skriver godt og viser nok engang at hun kan skrive.
Andre bøker av Ravatn omtalt på bloggen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar