På torsdag kom det frem at en poet har brukt andres setninger og linjer i sine egne diktsamlinger. Jeg kjenner til poeten godt, etter å ha fulgt vedkommende på instagram i en del år og jeg har også lest den første diktsamlingen. Plagiat er en ganske alvorlig anklage, og jeg ble satt ut da jeg først leste om det og forsto hvem poeten var. Det kjennes nesten personlig, ikke fordi vedkommende skylder meg noe som privatperson, men som leser - og følger på instagram - har jeg brukt tid på å lese og å skrive om den ene diktsamlingen jeg har lest, følge med og heie på. Man føler seg kanskje litt lurt, selv om det ikke er snakk om at hele diktsamlinger er plagiert. Likevel lurer jeg jo på hvordan slikt kan skje. Jeg har valgt å utelate navnet på poeten, jeg er virkelig ikke ute etter å ta noen, men mer nysgjerrig på å høre hva dere tenker. Er det greit å låne andres diktning på denne måten? Hvor går grensa? Hvordan skal man i så fall sitere og skrive referansene? Og hva slags ansvar har forlaget i en slik sak?
Samme følelsen satt jeg med også og skrev det i omtalen av den siste boken. Jeg har lest alle tre og skrevet om den og ikke minst anbefalt bøkene i hytt og pine... det gir ingen god følelse når man da hører slikt i etterkant. Man vet jo ikke nå hvilke ord som var forfatterens og hva som var "stjelt"
SvarSlettPersonen har det nok ikke noe godt akkurat nå, men dette er jo uansett ikke greit å gjøre. I det minste burde de andre forfatterene blitt kreditert bakerst i boken.
Samtidig er det litt slett arbeid av forlaget og den som har jobbet med boken sammen med forfatteren.
Enig i alt du skriver her, Beathe. Vedkommende har det nok ikke bra nå, nei, og det er virkelig en trist sak. Jeg klarer ikke helt å forstå hvordan dette kunne skje :/
Slett