Jeg husker da Ungdomsskulen ble utgitt. Den var overalt på Instagram og i enkelte blogger, og alle lovpriste den. Jeg hadde nettopp karret meg gjennom Parissyndromet, som jeg ikke likte, og orket derfor ikke å ta fatt på Ungdomsskulen med en gang. Det tok 2,5 år før jeg valgte å låne den på biblioteket og endelig lese den. Jeg tenkte kanskje at jeg kom til å like den bedre enn Parissyndromet, kanskje var temaet mer fengende. Kanskje var det ikke språket som var problemet. Men nei ... så langt får jeg ikke til Heidi Furres bøker. Ikke kjente jeg meg igjen i beskrivelsen av tida på ungdomsskolen heller. Vet ikke hva slags engletilværelse jeg levde, men det var lite som jeg kunne overføre til min egen tid på ungdomsskolen. Det med gjenger og klikker, så klart, det tror jeg finnes overalt - ikke bare på ungdomsskolen. Dessuten synes jeg at det skjer alt for mye i boka og med hovedpersonene uten at vi egentlig får vite noe. Det blir overfladisk og knapt. Men når det er sagt: jeg likte Ungdomsskulen bedre enn Parissyndromet, og kommer sikkert til å lese Heidi Furres siste, Dyret, for den har jeg stående i bokhylla. Og den er jeg faktisk litt nysgjerrig på.
Andre omtaler:
Parissyndromet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar