Tyngden og nåden / Simone Weil. Gyldendal, 2001. - 196 s.

Da Simone Weil døde bare 34 år gammel i 1943, etterlot hun seg en mengde papirer, dokumenter og tekster. Tyngden og nåden er et utvalg fra hennes mange dokumenterte tankesprang. Jeg synes mye var tull, håpløst å følge med på. Weil var dypt religiøs, men troen hennes forflyttet seg fra jødedommen (som hun i grunn aldri praktiserte eller trodde på) til katolisismen. Hun satte aldri sin fot i en synagoge før hun var godt voksen og var selv ganske kritisk til jødedommen. Religionen påvirker tekstene hennes i ganske stor grad. Hun var politisk engasjert, opptatt av antikken, kritisk til kirken og såvidt jeg kan huske, sto det i forordet at hun ikke kledde seg feminint. Tvert i mot, hun fremstår som ganske kritisk til kvinner og den androgyne stilen virker å være et slags forsvar, hun så ikke på seg selv som en skjønnhet. Jeg likte ikke tekstene hennes, jeg hang ikke med og fant lite mening i det hele. Men nå har jeg lest Simone Weil, og det var Patti Smiths Devotion som førte meg til henne.