Pappaen og havet er den tredje mummiboken jeg leser i januar, og det er trolig favoritten blant de tre. I Pappen og havet reiser mummifamilien og lille My til en øde øy. Mummipappa er opptatt av fyrtårnet som er på øya og av havets hemmeligheter. Han er også ivrig på å skape et nytt liv på fyrtårnøya for familien.
De finner seg etterhvert til rette, men hufser som sniker seg rundt og en mystisk fisker som ikke er snakkesalig, samt en øy som rører og flytter på seg, skapet mystisk stemning på øya. Det er noe ganske ensomt og trist over det hele. Selv om mummifamilien ser ut til å ha det fint, så er det en ensomhet som kommer tydelig frem etterhvert. Den ligner litt på ensomheten i Trollvinter. Alle er opptatt med sitt, og det er ikke før langt ute i oppholdet de plutselig kommer på hverandre igjen. Fellesskapet har rett og slett blitt litt glemt. I boka omtales ikke Mummimamma, Mummipappa og Mummitrollet med mummi foran pappa, mamma og trollet – noe som jeg synes understreker at det er noe på gang. I tillegg er Mummimamma og Mummipappa uenige. Pappa får ikke realisert noen av drømmene han hadde for øya. Mamma mistrives, og Trollet har sine egne utfordringer å bryne seg på.
Pappaen og havet er i følge Wikipedia oppfølgeren til Det usynlige barnet og Trollvinter. Sent i november handler om hva som skjer i Mummidalen når mummitrollene er borte på øya. Tove Jansson har uttalt at hverken Pappaen og havet og Sent i november egentlig er barnebøker, og det merkes; språket er noe mer avansert enn i for eksempel Kometen kommer og Trollmannens hatt.
Jeg husker at den japanske mummiserien hadde en episode eller to som omhandlet turen til fyrtårnøya, men jeg kan ikke huske at det var så dystert. Likevel er dette en av de bøkene jeg liker best. Både den og Trollvinter er noe for seg selv.
Andre bøker av Tove Jansson:
Trollmannens hatt
Kometen kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar