Ibsens beste. Gyldendal, 2006. - 591s.

Klikk her eller på bildet for kilde.

I oktober koste jeg meg gløgg ihjel med å lese skuespill av Henrik Ibsen. Jeg har alltid elsket norskfaget, og Ibsen var blant favorittemaene i norsktimene på videregående. Hvorfor jeg ikke har lest denne boka før nå (kjøpte den før jul i fjor) er meg et stort mysterie, og sikkert et av de spørsmålene man aldri får svar på før man dør.

Boken består av følgende skuespill: Peer Gynt, Et dukkehjem, Gengangere, Villanden, Hedda Gabler og Bygmester Solness.

Kort oppsumering:
Peer Gynt. Rasende festlig. Jeg lo og jeg lo.
Et dukkehjem. Feministen i meg våknet til live der på slutten. Joda, sikkert kjempefint å bli kalt lille lerkefugl daglig, men Helmer - give me a break. Heia Nora!
Gengangere. Snakk om såpeopera. Dog en godt skrevet såpeopera. Solen, solen.
Villanden. Ah, skal døpe min førstefødte datter Hedvig. Egentlig ganske trist skuespill.
Hedda Gabler. Ok, Hedda er ond. Sånn er det med den saken. Når det gjelder de andre sakene, så var jo også dette skuespillet ganske trist og kjipt. Bra skrevet selvfølgelig, men fortsatt trist.
Bygmester Solness. Hadde jeg aldri lest noe utdrag fra tidligere, tror jeg. Men jeg angrer så absolutt ikke. Atter engang tragisk, men underholdende.

Elsker, elsker, elsker Ibsen. Men jeg er også utrolig glad for at jeg ikke er en karakter i en av Ibsens skuespill. For et tragisk liv! Herrejemini, og kors! Peer Gynt var vel kanskje det som overrasket meg mest. Har ikke lest særlig mye fra det tidligere, så ble ganske overrasket over hvor utrolig morsomt det var. Resten av Ibsens skuespill er jo ikke akkurat morsomme. Peer Gynt fikk meg hvertfall til å få lyst til å lese noe av Holberg igjen. For det, folkens, er en morsom mann. Men ja, les den!