
The New York Trilogy er mystery på sitt beste, tror jeg. Det er ikke snakk om mord og jakten på morderen, og det er heller ikke en fortelling fylt med vesner ala Stephen King. Det er et mer absurd og eksistensielt drama det er snakk om. Trilogien består av bøkene City of Glass, Ghosts og The Locked Room, alle som jeg egentlig synes ligner mer på lange noveller enn frittstående romaner. Er vel kanskje derfor de i senere tid ofte har blitt publisert sammen.
Det er noe fjernt ved alle historiene og karakterene, de sliter veldig med å finne seg selv, synes jeg. Eller, det er kanskje mer som om at de er veldig diffuse og veldig lett kan viskes ut. De er ikke stødige. Beskrivelsene av de er derimot gode, det er ikke noe galt med Austers formidlingsevne. Heller tvert imot, den er veldig bra, vil jeg tørre å påstå. Jeg som på et vis er veldig rasjonell av meg, slet litt med å forstå denne selvødeleggelsen noen av karakterene holder på med. Snakk om å grave sin egen grav og så legge seg pent i den uten store protester. Og jeg har lært at det er veldig lett å bare forsvinne, hvis det er det man ønsker. Du er virkelig alene der ute.
Av de tre historiene like jeg nok City of Glass best, den var hvert fall den som fikk meg til å sitte å gruble i ettertid og som gjorde størst inntrykk. Kanskje fordi den river sånn i fornuften. Men Auster skriver godt og The New York Trilogy var en flott leseopplevelse. Jeg kommer nok til å lese mer av Paul Auster ved en senere anledning.
Penguin Classics, 2006 (1987), 308s.
Kilde: Fra egen bokhylle. Kryss på: 1001 bøker. 4/5 stjerner på Goodreads.








