Kalenderen måtte vise juli før jeg leste min første fem stjerners bok i 2025. Egentlig tror jeg ikke det handler om at jeg ikke har lest gode bøker i år, men jeg er gjerrig med femmerne. Det skal kun gis til bøker jeg virkelig føler fortjener det (ikke spør meg om hvilke kriterier jeg har, det går mest på følelsen). For meg er en bok som får fire stjerner en god bok også og mest sannsynlig en veldig fin leseopplevelse.
I juli leste jeg:
– Unfinished Business av Vivian Gornick
– Barndommens kalde netter av Tezer Özlü
– Tender is the Night av F. Scott Fitzgerald
– Ett hem av Elsa Billgren
– Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe
– Tater-Milla av Dagfinn Grønoset
– Howl’s Moving Castle av Diana Wynne Jones
– The House of Doors av Tan Twan Eng
– The West Passage av Jared Pechacek
Nå er jo ikke stjerner alt og man skal ikke dømme en bok ene og alene på bakgrunn av en ussel vurdering gjort av en tilfeldig person på internettet.
En av bøkene som virkelig overrasket meg og som har vært ulikt noe annet jeg har lest på lenge, er The West Passage av Jared Pechacek. Litt dystopisk fantasy sci-fi. Her får du mye rart og voldsomt og skremmende. Boka er ikke skummel, det er ingen thriller eller horror. Verdenen vi møter kan minne om vår, men verdenen og alle vesnene som lever i den, er både fjerne og like det vi kjenner og gjør at det hele nesten er litt ekkelt. Fascinerende. Men boka er bra og anbefales hvis du liker slikt, eller ble bittelitt nysgjerrig etter å ha lest dette.
Ellers er Vivian Gornick alltid gøy å lese. Elsker hennes skarpe penn og skarpe observasjoner. The House of Doors var også en fin leseopplevelse. En historisk roman, satt til Malaysia da britene var kolonimakten der. En bit av historien jeg kan lite om, men nå er hakket mer opplyst om.
Et annet innblikk i historien, mer bestemt norsk historie, er Dagfinn Grønosets tidsvitne av en bok om Tater-Milla, Stor-Johans datter. Litt varierende uttalelser fra Tater-Milla, noen ganger henger ikke påstandene hennes helt sammen, men uansett et viktig tidsvitne og hun forteller tydelig om hvordan livet var for denne folkegruppen. Ofte et vanskelig liv, både med tanke på indre kultur (mye vold og alkohol blant annet) og i møter med samfunnet rundt (fordommer, diskriminering, trakassering).
Barndommens kalde netter var ingen innertier for min del. Özlüs skrivestil minner om Annie Ernaux, og for dere som har fulgt meg på instagram de siste årene, vet dere kanskje at jeg og Ernaux ikke helt kommer overens. Men dette er smak og behag, jeg har lest flere bøker av Ernaux og prøver sikkert igjen på et senere tidspunkt. Det var enkelte detaljer i Özlüs bok som ga meg litt avsmak, i tillegg til at jeg bare ikke blir venner med denne måten å skrive på. What can you do.
Nå kommer nok månedsoppsummeringene på løpende bånd fremover.
