Venusdeltaet / Anais Nin. 1977. - 278 s.

Sukk ... dette er årets første bok som fikk kun en stjerne i rating på Goodreads. Jeg kan egentlig ikke huske sist jeg ga en bok en stjerne. Det føles ganske brutalt, men hvis man ikke kan gi en stjerne til en bok man lider seg gjennom og ikke likte i det hele tatt, når kan man gjøre det da? Vel, Venusdeltaet var en eneste stor skuffelse og jeg håper det andre Anais Nin har skrevet er flere hakk bedre enn dette.

Venusdeltaet er en samling med erotiske noveller Anais Nin skrev på oppdrag fra en ukjent kjøper. Det er historier med pedofili, nekrofili og what not.  Nå skal ikke jeg være fryktelig prippen, men altså, hjelpes meg. Det er ganske drøye saker til tider og det er også grenser for hvor "fint" det er å lese om sånt. Litt morsomt er det jo at hun var så frittalende på den tiden hun skrev novellene (tror det var på 30- eller 40-tallet). Riktignok var ikke tanken å publisere novellene noe sted, såvidt jeg har forstått, så kanskje hjalp det henne i diktningen. Kanskje var det oppdragsgiveren som kom med ønsker. Hvem vet.

Det jeg vet er at jeg ikke likte Venusdeltaet i det hele tatt. Det er noe av det verste jeg har lest på lenge, utrolig kjedelig, overdrevet og drøyt. Sistnevnte er vel poenget også. Kan se for meg at Anais Nin til tider hadde gøy med skrivingen. Venusdeltaet er akkurat det den gir seg ut for å være: erotiske noveller, og liker du ikke å lese slike ting, så styr unna. 

The Godfather / Mario Puzo. 1969. - 608 s.

Hvem skulle tro at å lese om italiensk mafia i New York skulle være så underholdende? Don Corleone er jo på ingen måte feilfri og perfekt, men han er rettferdig i sine avgjørelser og behandling av folk. Han er trofast, forventer lojalitet tilbake og forventer at tjeneste han gjør for folk, gjengjeldes på et eller annet tidspunkt. Du sier ikke nei til the Don. Dessuten er han intelligent og vet hva som er riktig å gjøre i de fleste situasjoner. Han er høyt respektert, men verdenen han lever i er likevel ganske skjør. Spesielt vil hvem som tar over hans virksomhet være viktig og avgjørende for Corleone-familiens skjebne og makt i New York. To av sønnene er mer eller mindre avskrevet, den tredje har selv ingen interesse av å ta over. Det er rart hvordan man til tross for drap og alskens kriminelle handlinger, sympatiserer og heier på Don Corleone. Det er jo virkelig brutalt til tider. The Godfather er boka for deg som liker å lese om antihelter, drap og maktkamp. Eller, du trenger ikke å like å lese om det i utgangspunktet, kanskje finner du boka underholdende likevel.

Når det er sagt, så er ikke språket det aller beste. Det er en underholdende bok, enkel å henge med på. Men språket kunne hatt godt av litt mer variasjon. Tross for det, synes jeg ikke det ødelegger leseopplevelsen, og det er noe man venner seg til etterhvert. Ofte er det godt at bøker ikke er skrevet med et så komplisert språk, det gjør de mer tilgjengelige på et vis. Lesingen flyter avgårde uten at det krever så alt for mye av leseren. Men; dette er ikke det samme som å si at en bok er simpel og lite gjennomtenkt!

Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake / Naja Marie Aidt. 2017. - 156 s.

En vond og sår bok om det å miste et barn. Mange har latt seg berøre av boka, jeg er intet unntak, men for meg blir måten boka er skrevet på «feil». Det vil si, jeg sliter ofte med å komme inn i tekster som har mye brudd og består av mange små tekster. Det kan kanskje være et effektivt virkemiddel for å uttrykke sorg, men det funket ikke for meg. Noen har også pekt på at den er noe akademisk, med mange referanser, og at det kan gjøre den noe utilgjengelig for enkelte. Jeg tror ikke det er årsaken til at jeg ikke likte den, jeg har i grunn ingen problemer når folk siterer eller referer til andres verker på den måten. Heller tvert i mot, det gir meg ofte flere titler å legge til på leselista og jeg synes det er en interessant og fin måte å oppdage nye forfattere og verker på. Men alt i alt, en helt grei bok og jeg skjønner at folk lar seg berøre. Det er tidvis veldig vondt å lese.

Cinder / Marissa Meyer. 2012. - 387 s.

Dette er den typen fantasy jeg virkelig liker å lese. Språket er enkelt, men ikke simpelt. Hovedfokus ligger i det å fortelle historien, ikke å overvelde med store ord, poetisk språk og så videre. Plottet er noe forutsigbart, men siden dette er en YA-bok, gjør det meg aboslutt ingenting. Jeg liker også historien, jeg finner den original og interessant. En kvinnelig kyborg som jobber som mekaniker, ikke ønsket av noen, blir venner med en prins. En teknologisk Askepott, ond stemor og hele pakka, men uten de alt for store kjærlighetsklisjèene som ofte preger slike bøker. Ser frem til å lese videre i serien! 

En sjelden gang

I høst hørte jeg på Spillerom i P2 hvor Ingeborg Oktober var gjest. Hun ga ut sitt andre album, Skjømmingsboka, i høst og det er et av de fineste albumene jeg har hørt på lenge. Det er mye rart som spilles i Spillerom, men det lønner seg ofte å høre på. Av og til finner (hører) man gull. For meg er dette kanskje litt typisk høstmusikk, men i går fant jeg frem albumet igjen og fikk lyst til å dele det med dere. Det minner meg på at jeg må få skaffet meg dette i fysisk format også!

The Lady and the Little Fox Fur / Violette Leduc. 1965. - 188 s.

En fattig, ensom gammel dame bor alene i en leilighet i Paris. I hennes verden kan objekter og ting snakke og de er høyst levende. De har personligheter, og er på sett og vis hennes eneste venner. Tilværelsen hennes er sentrert rundt det å skaffe penger til mat, og hun sørger over tingene hun har måttet selge til pantelåneren. En dag finner hun en liten revepels. Først er hun villig til å selge pelsen, men det er ingen å selge til. I alle andres øyne er ikke pelsen verdt ett eneste øre. Men i hennes, er den verdt alt. Det er en hjerteskjærende historie uten å være for hjerteskjærende. Leduc forteller historien uten for mye sentimentalitet og med et vakkert språk. Litt utfordrende å henge med i begynnelsen, men det går seg til. 

Candide - eller Optimismen / Voltaire. 1759. - 178 s.

Voltaires penn løper og ler.

                                            - Anatole France

Sitatet over oppsummerer Candide godt. Jeg får assosiasjoner til Don Quijote og hans vrangforestillinger, samtidig er bøkene ganske forskjellige. Til tross for at han gjennomgår de hardeste prøvelser, nesten blir henrettet og what not, mener Candide at han bor i en fantastisk verden, den beste som finnes. Vi snakker voldtekt, henrettelser, tyveri, det er mye grusomt som skjer i Candide og med Candide og menneskene rundt ham. Tonen er lett, alt fortelles som om det skulle vært hverdagskost (og på en måte er det jo det). Ingen reagerer nevneverdig på at kvinner blir voldtatt, og når Candide selv utsettes for de forferdeligste ting, sier han jaja og går videre med livet. Det er ganske absurd og underholdende å lese.

The Kick Inside

Litt Kate Bush tidlig en mandags morgen.

Boktanker #15

På torsdag kom det frem at en poet har brukt andres setninger og linjer i sine egne diktsamlinger. Jeg kjenner til poeten godt, etter å ha fulgt vedkommende på instagram i en del år og jeg har også lest den første diktsamlingen. Plagiat er en ganske alvorlig anklage, og jeg ble satt ut da jeg først leste om det og forsto hvem poeten var. Det kjennes nesten personlig, ikke fordi vedkommende skylder meg noe som privatperson, men som leser - og følger på instagram - har jeg brukt tid på å lese og å skrive om den ene diktsamlingen jeg har lest, følge med og heie på. Man føler seg kanskje litt lurt, selv om det ikke er snakk om at hele diktsamlinger er plagiert. Likevel lurer jeg jo på hvordan slikt kan skje. Jeg har valgt å utelate navnet på poeten, jeg er virkelig ikke ute etter å ta noen, men mer nysgjerrig på å høre hva dere tenker. Er det greit å låne andres diktning på denne måten? Hvor går grensa? Hvordan skal man i så fall sitere og skrive referansene? Og hva slags ansvar har forlaget i en slik sak?

Måneden i bøker | Januar

Akkurat nå sitter jeg med en kopp white persian fra Perch's og hører på Kate Bushs The Kick Inside. Perfekt tilbehør til å skrive en liten oppsummering av lesingen i januar! Med 8 leste bøker er jeg i grunn fornøyd med årets første lesemåned, spesielt siden 3 av bøkene er fra 1001-lista. Med flytting og alt som har foregått, er jeg bare takknemlig for at jeg har funnet roen til å lese noe som helst. Som vanlig har jeg lest litt av hvert sjangermessig og det er fin spredning på publiseringsår. Og som vanlig var noen bøker fine å lese, andre ikke like bra. I grunn sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er en del å gå på når det gjelder kvalitet. Får håpe februar blir litt bedre sånn sett.

Lest i januar:

1. SIDDHARTHA av Herman Hesse
2. FRYD OG GAMMEN av W. Somerset Maugham
3. FAHRENHEIT 451 av Ray Bradbury
4. WHY BE HAPPY WHEN YOU COULD BE NORMAL? av Jeanette Winterson
5. CANDIDE - ELLER OPTIMISMEN av Voltaire
6. THE LADY AND THE LITTLE FOX FUR av Violette Leduc
7. CINDER av Marissa Meyer
8. HAR DØDEN TATT NOE FRA DEG SÅ GI DET TILBAKE av Naja Marie Aidt

Sidetall: 1616 sider, 202 i snitt per bok, 54 sider lest i snitt per dag.
Forfattere fra: Danmark, Frankrike, Tyskland, USA, UK.
Kjønn: 4 menn og 4 kvinner.
Kilder: 7 biblioteksbøker, 1 bok lånt av svigerfar.
Vurdering (antall i parantes): 2 stjerner (2), 3 stjerner (4), 4 stjerner (2).
Språk lest: norsk (3), engelsk (5).
Fra 1001-lista: 3 (Siddhartha, Fryd og gammen, Candide).

Bøkene jeg synes var helt ok: Siddhartha, Why Be Happy When You Could Be Normal?, Candide, og delvis The Lady and The Little Fox Fur. Bøkene jeg ikke likte var Fahrenheit 451 og Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Sistnevnte hadde jeg problemer med måten den var skrevet på, selv om jeg skjønner hvorfor den er skrevet som den er. Mer om det i egen omtale (kanskje, hvis det er ønskelig?). Jeg likte godt Fryd og gammen og Cinder. To ganske så forskjellige bøker.

Hva har dere fått lest i januar?