Selv om forfatterne som medvirker i boka ikke er direkte ukjente for meg, så kan jeg ikke skryte på meg at jeg har lest en så veldig stor prosentandel av deres samlede verker. Jeg har lest minst en bok av Knausgård, Loe og Hjorth hvert fall - noe som ikke er spesielt imponerende. Jeg har muligens glemt litt av noen av de som kan regnes som en del av de største norske samtidsforfatterne. Hvor få bøker jeg har kunnet krysse av på leselisten 25 norske forfattere er et ganske skrikende eksempel på akkurat det. Til tross for at kunnskapen min har huller som en sveitserost, koste jeg meg med å lese intervjuene - noen kanskje mer enn andre. Likte spesielt godt intervjuene med Lars Saabye Christensen, Per Petterson, Jon Fosse, Irene Engelstad, Herbjørg Wassmo og Jo Nesbø. Intervjuet med Dag Solstad fikk meg til å le høyt, og humre i mitt imaginære skjegg. Det jeg likte minst var intervjuet med Karin Fossum.
For meg som ikke har lest all verden av forfatternes bøker, ble deler av boka en slags spoiler-fest. Heldigvis er jeg ikke en av de som absolutt ikke takler at ting blir avslørt. Jeg synes som regel det går helt greit å vite hva som skjer både når det gjelder bøker, filmer og tv-serier. Men jeg skal innrømme at det antageligvis hadde vært bedre om jeg hadde lest hvert fall noen av bøkene før jeg leste Om å skrive. Enkelte ganger kan det være vanskelig å henge med i forfatternes tankesprang eller eksempler, rett og slett fordi man ikke har lest litteraturen, men som oftest spilte det ingen rolle.
Om boka ga meg noen konkrete tips til hvordan en skriveprosess skal eller bør foregå, kan vel diskuteres. Siden alle er forskjellige, er det vel opp til hver og en av oss å bestemme hvordan man foretrekker å gjøre det. Noe intervjuene gjenspeilet ganske bra: en forfatter mener slutten er viktig, for en annen var ikke slutten så viktig. Noen liker å skrive kronologisk, andre ikke. Andre tvinger seg selv til å skrive selv om skrivelysten ikke nødvendigvis er der; andre tåler ikke tanken på det og venter heller til skrivelysten kommer tilbake. De motsier hverandre til tider, selv om mange også mener det samme. Det understreker vel bare hvor stor variasjon det kan være i hvordan man takler en skriveprosess, eller hvordan en skriveprosess kan se ut. Et eksempel på en interessant metode for redigering, var Ingvild H. Rishøis klipp og lim-metode. Etter å ha skrevet råstoffet, skriver hun ut teksten og fysisk klipper og teiper den sammen på stuegulvet.
Til syvende og sist er Om å skrive en koselig bok med mange interessante og fascinerende mennesker. Som sagt ble det en litt avslørende og humpete vei til tider for min del, men boka har hvert fall gitt meg lyst til å lese mer av de medvirkende forfatterne.
