Appelsinpiken / Jostein Gaarder. Aschehoug, 2003. - 175s.

Siden jeg sto opp i dag har Hubble-teleskopet gått rundt jorden 2,5 ganger. Med andre ord har jeg ikke vært våken særlig lenge, men det er likevel utrolig å tenke på at på den tiden jeg har brukt på smålige ting, ubetydelige ting har Hubble-teleskopet reist nesten tre ganger rundt jorda. Hvis jeg var i stand til å bevege meg 7500 m/s ville kanskje jeg også ha fått gjort en hel del. Men min snittfart er vel nærmere 1 m/s på mitt tregeste, kanskje 2-4 m/s hvis jeg går veldig raskt. Utrolig hvor ubetydelig man kan føle seg. Likevel er det vi mennesker som har sendt teleskopet ut i det store verdensrommet, og det for hele 23 år siden.

Georg har nettopp fylt femten da han mottar et brev fra sin avdøde far. En far som døde for 11 år siden, som Georg knapt kan huske. Hvordan det er å motta et brev fra noen som ikke eksisterer lengre, kan man bare forestille seg. Er det verst å ha fått muligheten til å kjenne personen som er død, eller er det verre når man ikke husker personen, eller aldri fikk mulighet til å bli kjent?

Georg virker som en veldig reflektert ung mann. Kanskje til og med litt veslevoksen, men dette er en roman, så jeg velger å overse de til tider utypiske tankene hans. Tanker som egentlig ikke burde svirre rundt i hodet på en femtenåring. Ikke fordi de er spesielt grusomme eller feil, men fordi de virker malplassert - som om det er noe en voksen mann ville ha tenkt. Ja, som det er noe Gaarder selv ville ha tenkt. Det jeg prøver å si er vel at Georg til tider virker lite troverdig, men hva vet jeg? Kanskje er det bare jeg som undervurderer alle femtenåringer der ute. Kanskje er det mitt femtenårige selv jeg undervurderer. Kanskje er det mitt tjue-noe-årige selv jeg undervurderer.

Men så var det dette brevet. Brevet fra Georgs avdøde far, Jan Olav. Det fortelles om en mystisk Appelsinpike med ekornfjes, som bærer rundt på en papirpose fylt til randen med appelsiner. Hvor skal hun med alle appelsinene? Hvem er hun? Planlegger hun en ekspedisjon til Grønnland? Er alle appelsinene til barna i barnehagen hun jobber i? Eller er appelsinene til den unge datteren og den muskuløse barnefaren som nettopp har blitt uteksaminert fra BI? Og hvordan i alle dager vet hun hva Jan Olav heter?

Samtidig som Appelsinpiken er en veldig trist bok, er den også utrolig fin. Litt øm på en måte, og den beveger seg inn på et veldig vanskelig tema; døden, og ikke minst hvor kort livet egentlig er, sett i det store bildet. Men kjærligheten står også i sentrum, og nesten overskygger det vonde. Jeg husker da jeg leste denne boka for år og dag siden. Det er en veldig lettlest bok, samtidig er den utrolig godt skrevet, så jeg slukte den på en ettermiddag - akkurat som jeg gjorde idag. Eneste forskjellen er vel at jeg den gangen for lenge siden var i målgruppen for boka, mens jeg nå har trådd litt ut av sirkelen. Poenget er: uansett om du er 15, 25 eller 45 så tviler jeg ikke på at Appelsinpiken er en fantastisk leseropplevelse. Spesielt hvis du fra før av er veldig glad i Jostein Gaarder.

Og om en halv time har Hubble-teleskopet reist 3,1 ganger rundt jorda. Hjelp.

Her kommer vinteren

en. Frost på bakken, kanskje til og med litt snø, eller mye. Det er kanskje bare midt-oktober enda, men likevel har kong Vinter kommet på besøk mange steder. En del av meg liker vinteren veldig godt, og ønsker han velkommen med åpne armer. Det blir jo strengt tatt ingen jul uten dalende snøfnugg utenfor vinduet. Det er godt å kunne pakke seg inn i lange strikkeskjerf, tykke vinterjakker og ha tunge, varme sko på føttene. Joda, det er til en viss grad slitsomt å måtte gå rundt som en klump av klær og menneskekropp, men samtidig er det veldig ... fint. Spesielt hvis du ønsker å gjemme deg bort.

to. Vinteren er ustabil. Snø kan komme og gå, slaps blir til is som dekkes med snø igjen, så går det tilbake til slaps. Slaps og glattis er noe av det verste med vinteren. Men vi er jo vant til det. Vi kommer oss gjennom det denne gangen også.

tre. Jeg har kjøpt meg nye vintersko. Eller, de er hvertfall på vei i posten. Jeg har egentlig et par sko fra før, men den materialistiske siden i meg tenkte at det kunne være greit å ha et par til. Kanskje blir det lettere å ikke bruke tøysko midt i januar hvis man har flere vintersko å variere mellom.

fire. Følelsen av melankoli vil ikke forsvinne. Jeg er fortapt i et univers som ikke er mitt, og i det universet som tilhører meg føler jeg meg utilpass. Det som er ekkelt er at jeg ikke har noen jeg kan snakke med det om. Derfor er det så bra at man kan late som. Man kan finne ting som gjør at man føler seg nærmere det universet man ønsker å være i. Jeg skulle ønske jeg gjorde meg ferdig med dette for lenge siden. Jeg trodde jeg var ferdig med det, men det returnerte likevel. Merkelig nok føler jeg meg .. flau. Og veldig, veldig tom.

Isabel Marant for H&M

Det eneste plagget fra kolleksjonen til Isabel Marant for H&M jeg kunne tenkt meg, er antageligvis denne kåpen. Enkel og elegant.

Se resten av kolleksjonen her, og bilde lånt fra Vogue.

Acne Ry Twisted

Denne har stått på ønskelista i over ett år. Synd den ikke er å få tak i lengre.

I farta #2

Ting jeg har kjøpt på iHerb i det siste

Fra høyre: body wash med duft av pasjonsfrukt fra Alba Botanica,  kokosnøttsjampo fra Alba Botanica,  Honeysuckle Rose-balsam fra Aubrey Organics - denne er kjempegod, sjampo fra samme merke,  ansiktsvask med agurk fra Nourish Organic, og Dr. Woods Peppermint Castile-såpe med sheasmør.

I farta

Måneden i bøker: april, mai, juni og juli

I og med at jeg har lest svært lite de siste månedene, kommer det nå et samleinnlegg med hvilke bøker jeg har lest siden april i år. Har også linket til de bøkene jeg har skrevet om her inne.

April
John Steinbeck - Of Mice and Men

Mai
Haruki Murakami - The Wind Up Bird Chronicle

Juni
Wiliam Golding - Lord of the Flies

Juli
Veronica Roth - Divergent
Muriel Barbery - The Elegance of the Hedgehog
Tom Robbins - Villa Incognito
Lauren Conrad - Style
Elizabeth Gilbert - Committed: A Sceptic Makes Peace with Marriage
Candace Bushnell - Carries dagbok

Likte best: The Wind up Bird Chronicle,Villa Incognito og The Elegance of the Hedgehog.
Likte dårligst: Ble ikke spesielt imponert over språket i Carries dagbok, men dette kan ha mye med den norske oversettelsen å gjøre. Ellers en grei bok. Style var heller ikke kjemperevolusjonerende, og Divergent var ... flat.

April, mai og juni er ingenting å skryte av, men i juli har ting fått litt fart på seg. Greit nok så har det gått veldig mye i såkalt chick lit., men det er bedre enn ingenting. Sannheten er at det er kun de siste to ukene (og hovedsaklig denne uka) jeg har lest. Sånn går det når man ikke har bedre å finne på, og tilfeldigvis finner lettleste bøker man synes virker greie å lese.

Akkurat nå holder jeg på med L.A. Candy-serien til Lauren Conrad, også chick lit, men jeg får hvertfall lest litt. Dessuten koser jeg meg om dagene, og det er en god følelse. Lenge siden jeg har slappet helt av og ikke stresset med et eller annen som må gjøres. Veldig godt med ferie med andre ord.Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive om hver enkel bok, men kanskje skriver jeg et innlegg om serien jeg holder på med nå når jeg er ferdig. Vi får se.

The Elegance of the Hedgehog / Muriel Barbery. Gallic Books, 2008. - 320s.

Jeg har lest The Elegance of the Hedgehog to ganger. Jeg tror ikke jeg forsto boka helt den første gangen. Jeg husker den jo som en fantastisk leseopplevelse, men likevel .. det var et eller annet jeg ikke fikk med meg den gang. Kanskje er det bare at jeg nå har blitt eldre, kanskje var jeg ikke så observant da. Ikke at jeg er særlig observant nå heller, i grunn, men noe er forandret.

Dette er en bok som må leses. Den kan ikke beskrives på samme måte som andre bøker. Det finnes noen bøker i verden som rett og slett er ubeskrivelige. Eller .. man kan prøve å beskrive handlingsforløpet og stemningen i boka, men det blir overfladisk og kleint. Dette er en slik bok. Men likevel skal jeg gi det et forsøk,  slik at dere som ikke har lest boka får et lite innblikk i hva den handler om.

Renée er portnersken i en av Paris finere boliger. Av beboerne i bygningen blir hun betraktet som en gammel, kjedelig og mindre intelligent kone. Hun gjør en bra jobb, men hun er og forblir portnersken. Det ingen vet er at Renée er svært interessert i litteratur, kunst og musikk, men så gjør hun heller ingenting for å avsløre interessene sine. Men en dag blir Renées hverdag forandret - bare på grunn av at en 12 år gammel jente og en japansk herremann ser henne for den hun er; et menneske med et godt hode som fortjener å bli sett. Men skjebnen er lunefull ...

Godt språk, troverdige karakterer og humor gjør The Elegance of the Hedgehog til en fornøyelig leseopplevelse.

Divergent / Veronica Roth. Kathrine Tegen Books / HarperCollins Publisher, 2011. - 487s.

Klikk på bildet for kilde.

Jeg trengte noe lett å lese, og da er det lett å ty til ungdomslitteratur. Det slo ikke feil.

Divergent handler om 16 år gamle Beatrice som står overfor et utrolig vanskelig valg. Et valg som uten tvil kan komme til å endre livet hennes drastisk. Mye av historien handler om nettopp dette valget og tankene hennes rundt situasjonen, men Beatrice får også vite noe helt spesielt om seg selv. Hun er divergent. Hvor farlig dette faktisk er, blir bare tydeligere og tydeligere jo lengre ut i boka vi kommer. Men det er ikke bare Beatrice, eller Tris som hun nå kaller seg, som er i fare.

Samfunnet Tris lever i, er noe annet enn det samfunnet vi er vant til idag. I likhet med The Hunger Games (som Divergent forøvrig har mye til felles med) foregår handlingen i det som engang var USA. Byen Tris bor i er delt inn i såkalte factions (fraksjoner). Hver fraksjon har sine spesielle kjennetegn og oppgaver, og når ungdommene fyller 16 må de bestemme hvilken fraksjon de vil høre til. Det innebærer enten å fortsette livet i den fraksjonen de har vokst opp i, eller forlate familie og venner og flytte til en helt ny bydel. Jeg skal ikke si noe om hva Tris velger å gjøre, men noe er uansett på gang i byen hennes. Det bygges opp til krig, og selvfølgelig havner Tris midt opp i alt dette.

På mange måter minner Divergent meg om The Hunger Games; ung, kvinnelig hovedperson som lever i et oppdelt samfunn. Men språket flyter ikke like bra i Divergent. Jeg får inntrykk av at boka er skrevet raskt og enkelt. Den virker ikke veldig gjennomtenkt, på en måte. Jeg vet at jeg kanskje ikke er i målgruppen for boka, men The Hunger Games hadde samme målgruppe og den følte jeg at traff meg bedre. Divergent blir rett og slett for enkel. Du sitter og venter på konflikten, eller hindringene, men de kommer aldri. Hvertfall ikke på den måten man forventet. Enkle løsninger, enkel utvikling. Alt går som smurt. Og selv om flere karakterer forsvinner, til og med sentrale karakterer, så sitter man ikke igjen med noe savn eller blir nevneverdig påvirket av dødsfallet. Det får ikke nok fokus og språket er ikke godt nok til å få en skikkelig god litterær opplevelse. Ikke at jeg forventet så veldig mye heller. Men det er en grei bok til å få frem leselysten igjen.

Ps. Jeg orket ikke å lese oppfølgeren til denne, så serien traff kanskje ikke helt til tross for hva denne omtalen antyder.